Hvorfor people pleasing holder deg borte fra ditt autentiske jeg

Hvor mye av deg selv er du villig til å gi bort for å bevare freden? Hvor mange ganger kan du si «det går fint» når det egentlig ikke gjør det? Hvor mange grenser kan flyttes før du en dag oppdager at du har blitt så opptatt av å være forståelsesfull overfor alle andre at du har sluttet å være lojal mot deg selv? Bitterhet og "resentment" er prisen vi betaler når vi svikter egne grenser over tid. Det kan skade både oss selv og relasjonene våre.

For mennesker med et sterkt people-pleasing mønster kan grensesetting føles overraskende dramatisk. Det handler sjelden bare om hvordan man kan lære seg si nei. Det handler om å tåle det som kan komme etterpå. At noen blir skuffet. At noen blir sinte. At noen misforstår intensjonen vår eller forteller en historie om oss som vi ikke kjenner oss igjen i. Derfor kan det noen ganger føles tryggere å svelge det, glatte over og gå videre.

Men det vi ikke endrer, velger vi. Og enten så går det bra, eller så går det over. I mellomtiden skal vi klare leve med oss selv. Vi skal være tro mot den vi vet vi er, men vi kan ikke styre andre. Ikke hva de gjør, ikke hva de tenker. Vi kan kun styre oss selv. Dette innebærer at vi noen ganger må sette grenser.

Å sette grenser kan bety å tape noe. Tape andres anseelse, risikere at noen opplever oss på en måte vi ikke ønsker. For de av oss med people-pleasing mønsteret føles det ordentlig vondt, nesten livsfarlig at noen misforstår oss eller misliker oss. Det er fortsatt verdt det. Å ikke ofre seg selv og egne verdier for anseelsen til noen som uansett vil kunne misforstå. I lengden er det ingen tvil om hva som koster mest.

Min påstand er derfor at vi kan lære oss stå i dette, og dermed få det bedre med oss selv. Din verdi er suveren, uavhengig av hva andre synes. Mønsteret kan brytes, uten at din verdi endres. Å bli likt for noen vi ikke er - er verdiløst, tross alt. Da er det bedre å risikere bli mislikt for å opprettholde grenser i tråd med vår suverenitet.

Det sterke og tydelige budskapet jeg har til deg som sitter fast i people-pleasing mønsteret; ikke la empatien din frata andre muligheten til å lære konsekvensene av sine handlinger. La meg gjenta det. Ikke la empatien din frata andre muligheten til å lære konsekvensen av sine handlinger. Minn deg selv på at det er et spørsmål om hva du vil ta til takke med for deg selv. Vi kan være større mennesker og holde flere perspektiver samtidig som vi setter grenser når noen gjør oss vondt.

Autentisitet, det å være tro mot oss selv er den høyeste frekvensen vi kan holde. Det er derfor vi lider så mye (selv om vi kanskje tror vi tar the high road) når vi lar andre tråkke over grensene våre av frykt for å bli mislikt om vi holder de. Det er ikke godhet eller kjærlighet å ofre seg selv på denne måten. Det demper oss. Skader oss. Og det fratar andre muligheten til å virkelig kjenne oss. Å være autentisk seg selv innebærer å la andre lære av sine feil ved å ikke børste de under teppet. Det er det som gjør oss til den ekte og beste utgaven av oss selv. Det er også slik vi får de tryggeste, mest givende relasjonene. Å bli likt for den du later som du er, kan aldri måle seg med friheten i å være elsket for den du faktisk er. På den måten handler ikke grensesetting om å holde noen ute, det handler om å gi noen mulighet til å slippe den ekte deg inn.