Hva vi egentlig krangler om når vi krangler om oppvasken.

«It’s never about the dishes». Hørt det før? Et par kommer hjem etter jobb. Kjøkkenbenken er full av kopper og kar. Oppvaskmaskinen står ferdig, men ingen har tømt den. En matpakke ligger igjen på bordet. Noen sukker. Den andre svarer litt kort. Stemningen går fra god til miserabel i løpet av sekunder. «Here we go again».

For den som står utenfor kan det virke merkelig. Hvordan kan to oppegående mennesker bli så sinte over en kaffekopp eller noen tallerkener? Hvorfor blir stemningen så anspent når det egentlig bare handler om en praktisk oppgave som kunne vært løst på fem minutter?

De fleste som lever i et forhold vet at det sjelden føles slik fra innsiden. Konflikten oppleves større. Viktigere. Mer ladet. Og det er fordi den ofte handler om noe helt annet enn det temaet som tilfeldigvis havnet på bordet, eller rettere sagt kjøkkenbenken, den dagen.

Hvorfor det vi krangler om ikke egentlig er det vi krangler om

Når par beskriver kranglene sine, starter de som regel med temaet. Det handler om oppvasken, arbeidsfordeling, det tredje skiftet. Om økonomi. Om hvem som hentet i barnehagen. Om sex. Om svigerforeldre. Om ferieplaner eller hvor mye tid den andre bruker på telefonen (for mye!).

Temaene varierer, men det som er overraskende er at en underliggende dynamikk ofte er lik. Konflikten som utspiller seg på overflaten er sjelden hele historien. Den fungerer som et vindu inn til noe dypere.

Under diskusjonen om oppvasken finner vi ofte spørsmål som aldri blir uttalt høyt. Ser du meg? Kan jeg stole på deg? Er vi et lag? Betyr mine behov noe for deg? Kan jeg lene meg på deg når jeg trenger det? Oppvasken blir bare scenen hvor disse spørsmålene får utspille seg.

Mønstrene vi bærer med oss

Det som gjør konflikter krevende er at vi sjelden møter dem som nøytrale observatører. Vi kommer inn i dem med erfaringer, forventninger og historier vi har samlet gjennom et helt liv.

Den ene parten kan oppleve at de står alene med ansvaret. Den andre kan kjenne på følelsen av aldri å strekke til. Ingen av dem prøver nødvendigvis å såre den andre. Begge forsøker å beskytte noe som oppleves viktig.

For noen handler det om å bli verdsatt. For andre handler det om trygghet, respekt eller følelsen av å være betydningsfull for den man elsker. Disse behovene kan være vanskelig å snakke om direkte, vi er ikke trent i å kjenne etter og da er det mye enklere å i stedet diskutere detaljene på overflaten. Vi snakker om tallerkenene, tidspunktet eller arbeidsfordelingen, mens den egentlige samtalen burde foregått et helt annet sted. Vi vet det bare ikke. Noe i oss, et mønster, et program, som ble installert en gang det tjente oss er aktivert, men her og nå tror vi det handler om en kopp i vasken, og at hun pokker ikke har satt den i oppvaskmaskina i dag heller.

Mønster som kanskje en gang oppsto av gode grunner, begynner etter hvert å farge hvordan vi tolker situasjoner. Om jeg lenge har kjent på følelsen av å stå alene, vil en full oppvaskkum kunne oppleves som enda et bevis på nettopp det. Om jeg lenge har kjent på følelsen av å ikke være god nok, vil et sukk eller en kommentar kunne oppleves som bekreftelsen på den historien, ingenting jeg gjør er noensinne godt nok.

Hvorfor vi fortsetter å ha den samme krangelen - når mønster blir monster

Mange par forteller at de føler de har hatt den samme konflikten i årevis. Temaene skifter, men opplevelsen er den samme. Den ene uken handler det om oppvasken. Den neste om økonomi. Deretter om intimitet, ferieplaner eller svigerfamilie.

Det kan være frustrerende å oppleve at man stadig kommer tilbake til de samme problemene. Samtidig gir det mening når vi forstår at det ofte er det samme mønsteret som spiller seg ut i nye situasjoner. Kulissene endrer seg, mens dynamikken forblir den samme.

Så lenge mønsteret forblir usynlig, vil det fortsette å finne nye arenaer å uttrykke seg på. Derfor hjelper det ikke alltid å kun løse det praktiske spørsmålet. Selv om kjøkkenbenken blir tømt, vil konflikten ofte dukke opp igjen i en annen form dersom det som ligger under ikke får oppmerksomhet.

Nysgjerrighet som nøkkel

En av de mest verdifulle ferdighetene når en konflikt har oppstått er evnen til å være nysgjerrig. Ikke på hvem som har rett, men på hva som egentlig skjer under overflaten.

Hva gjør denne situasjonen så viktig for meg? Hva er det jeg kjenner på akkurat nå? Hva lengter jeg etter å få fra partneren min? Og hva kan være viktig for den andre personen i dette øyeblikket?

Når slike spørsmål får plass, skjer det noe med samtalen. Tempoet synker. Forsvaret blir litt mindre. Begge får mulighet til å forstå hva konflikten egentlig handler om. Svært ofte viser det seg at ingen ønsket å diskutere oppvask. Det de ønsket var å bli sett, forstått og møtt. Det er ikke den enkelte konflikten som skaper den største avstanden mellom mennesker. Det er mønstrene som gjentar seg uten at vi forstår dem.

Rommet

Jeg tror noe av det viktigste vi kan gjøre i nære relasjoner er å bli oppmerksomme på mønstrene våre. Det er i relasjonene våre de blir aktivert. Det er også der vi kan se de og gjøre noe med de. Når vi blir bevisste mønstrene, skjer det noe interessant. Vi får litt mer valgfrihet. Vi kan møte hverandre med større forståelse og litt mindre automatikk. Konflikten blir ikke nødvendigvis borte, men den blir lettere å navigere i. Jeg husker en av respondentene (en knallgod terapeut som jobbet med ulike konflikter) jeg intervjuet om konflikt til masteroppgaven min brukte en metafor jeg synes var god, at konflikten går fra en kopp vann med en teskje salt - til et fult badekar vann med en teskje salt. Du kan dermed klare drikke av det litt enklere. Da er det ikke så salt. Monsteret har fått et navn, rommet er større og vi kan snakke om det som faktisk skjer.

Første steg er nysgjerrighet, deretter en ny bevissthet. Det er bevisstheten som skaper rom. Sagt absolutt best av Viktor E Frankl i den fantastiske boken Man’s search for meaning:

Between stimulus and response there is a space. In that space is our power to choose our response. In our response lies our growth and our freedom.

Da handler det ikke lenger om tallerkenene på kjøkkenbenken som vi kan snakke om til vi blir hese og frustrerte. Det handler ikke om å reagere på automatikk. Om å kjøre mønsteret. Der handler det om to mennesker som prøver å forstå hverandre, og seg selv, litt bedre.

Det er dette rommet Frankl beskriver Kaim handler om. Et trygt rom. Hvordan skape det, hva vi skal gjøre når vi kommer dit, og hvor vi vil etterpå.